Kattebroren min Leo, er borte. Han ble bare helt plutselig sjuk. Mamma og jeg sto i hundegården, og Leo la seg skrikende under dukkehuset som ligger rett ved vår hundegård. Men vi fikk ikke hjelpa ham, vi var jo inngjerdet! Han skrek høyt, så mamma og jeg ble veldig urolige.
Heldigvis kom matfar, og deretter matmor hjem fra jobb. De tok ham med seg til dyredoktoren, men han klarte seg ikke. De sier at han kan ha blitt forgiftet, av muligens frostvæske, for han hadde visst et dødelig anfall, som gjorde at han kom i koma. Klarte ikke å puste selv. Stakar Leo...
Mamma og jeg fikk være med på begravelsen, og det syns vi var fint. Vi fikk lukte på ham før de la han nede i bakken i en eske, for vi måtte være helt sikre på at det virkelig var ham.
Leo var min aller beste venn! Han var bare noen måneder eldre enn meg. Og da søskna mine og meg ble født, ville han være en del av flokken. Han sov inne hos oss, og lekte med oss. Vi lekesloss masse både ute og inne, og det var så gøy.
Jeg fikk alltid lov til å se på når han spiste maten sin, for det hendte at han sølte litt mat ved siden av matskålen sin - det fikk jeg lov å spise opp! Og jeg rørte aldri matfatet hans, for jeg vet akkurat åssen det er hvis noen vil prøve å ta min mat.
Han var med oss på turer. For han ville selvsagt være en del av familien han også! En dag ble han med oss på en tur til vannet, og det er ganske langt for en katt. Men du verden, så sliten har jeg aldri sett ham før heller. Han lå rett ut, og måtte hvile mange ganger på veien. Men stønete som han var, klarte han å holde følge med oss.
Hvil i fred Leo, jeg savner deg!
